Moys & Locomotives:

St. Croix, Fredrikstad

Moys er brennende aktuelle med albumet Replika, og hvis noe slikt som "hype" fremdeles er å oppdrive i Norge, er det nok det som har rammet dette bandet i det siste. Og fem og et halvt år etter Metropolis-revolusjonen trenger nok Norge enda et Seigmen-band. Moys låter ganske likt Seigmen, kanskje med en mindre episk og mer punka attityd, men hvis Seigmen var et ålreit band (noe de til tider helt klart var), er Moys bare plagsomme og unødvendige. Tekstene er på selvfølgelig norsk - ikke noe galt i det, men når de først er på vårt morsmål, er det lettere å legge merke til hvor avsindig pompøse og teite og kvasi og innholdsløse de er. Og på scenen gjør gutta alt de kan for å overbevise oss om at de mener alvor, med typisk "dyster, men utadvendt"-opptreden, og en vokalist som ikke bare hadde en vanvittig irriterende stemme (noe á la han i DumDum Boys), men som også var en støver på å gjøre alle de gale, overspente bevegelsene en rockesanger er i stand til å gjøre. Musikken var som regel pregløs og sutrete, men på de mer "uptempo"-låtene svingte det i alle fall OK, og der slapp vi også de verste deppe-faktene. Alt i alt var nok dette en middelmådig seanse fra et middelmådig band.

Med Locomotives ble det annerledes. Også dette bandet bygger på ambisiøs, episk tristesse (åååh, så fint det høres ut...), men heller mer mot den oppfinnsomme Motorpsycho-skolen enn de sedate, selvhøytidelige Seigmen-greiene. Samtidig er de kapable til å lage superfriske poplåter, som f.eks. genistreken "Three Girls" fra det halvklassiske Albert-albumet. Den låta fikk vi av ubegripelige årsaker ikke høre denne kvelden (bortsett fra i en rolig tulle-versjon), heller ikke den enda søtere "Yeah" fra samme skive. Istedet bygget Locomotives showet sitt opp mer etter Radiohead/ shoegazing-mal, med mange artige instrumental-elegier (hvori opptatt lefling med Dire Straits´ episke tekstur...) innimellom en variabel rekke "rockere" (97-hit´en "Mind" var den jeg huket meg fast i. Mye kjedende og klisjéfull "rocking" (som dog bleknet i forhold til Moys´ oppvisning) trakk ned, sammen med de heller anonyme låtene fra Locomotives-repertoaret. Når de avslutter med den "reflekterende" bananballaden "Drunk" skjønner man at Locomotives kanskje har et stykke igjen før de kan få virkelig særegen betydning, men hovedvekten denne kvelden lå uansett på det fengende, forvirrende og underfundige ved dette bandet.

Nå synes jeg de kan gi ut et skikkelig bra album igjen. De hadde vi fortjent.

Sindre Andersen (tekst) & Kjetil Ingebrigtsen (foto).
Musikkavisen, 23. mai 2001.